Vi samler oss om Pride

Regina stod overfor mange utfordringer i oppveksten, men nå er hun til gjengjeld mye sterkere. Hun gikk fra å være en akademisk rådgiver for studenter til en oppgave som rollemodell og mentor for transer i tenårene som trenger en annen type veiledning etter som de vokser. Regina lever livet som sitt sanneste jeg og viser dem – og resten av LGBTQ+-fellesskapet – at det er mulig ikke bare å overleve, men virkelig blomstre når du har støtten til alle rundt deg.

«Til syvende og sist handler det om støttesystemet som gjør det mulig for oss å være her for hverandre. Ikke bare i LGBT-fellesskapet, men for alle, absolutt alle. Flere fellesskap er under angrep akkurat nå. Vi har virkelig ikke råd til splittelser. Hvis vi alle holder sammen, kan ingen dobbeltmoral og intet hat ta knekken på oss.»

Frank jobber hardt for å komme seg videre, ikke bare for seg selv, men for andre som ligner ham. Han ønsker å være en foregangsmann for alle latinamerikanske homoseksuelle menn som drømmer om en karriere innen finansverden, men som er redd de ikke vil passe inn i bransjen. Frank mener den beste veien til suksess, er å være deg selv og han håper at andre medlemmer av LGBTQ+-fellesskapet vil utvikle selvtilliten de trenger for å forfølge interessene sine i et selskap som aksepterer dem for dem de er.

«Hver gang jeg ser en farget person eller homoseksuell i en fantastisk lederrolle, blir jeg kjempestolt. Jeg vil gjerne lære hvordan de kom seg frem. Og én dag vil jeg gjerne være en latinamerikansk leder og være trofast mot meg selv hele veien til da, slik at hvis noen spør meg hvordan jeg fikk det til, kan jeg svare at jeg var meg selv hele veien.»

I år har Gabe satt seg nye mål. Etter å ha levd som kvinne i nesten 30 år, har han begynt overgangen til å bli en mann. Selv om han har kjærlighet og støtte fra venner og familie hele veien, vet han at det vil være noen mennesker som rett og slett ikke forstår. Når det gjelder disse, er tålmodighet nøkkelen til aksept, sier Gabe. Hvis alle tok litt ekstra tid hver gang for å lære fra og snakke med hverandre, ville vi alle ha styrken til å åpne noens hjerte og tanker.

«Fra å være jenteaktig til å bli mannfolkaktig nå, kan det være vanskelig å finne tilhørighet. Det oppleves som jeg enten er for streit eller for homsete, slik at for enkelte mennesker er jeg ikke den personen de vil at jeg skal være. Men når det er tid for Pride, blir jeg så opprømt fordi jeg vet at jeg vil føle meg hjemme. Da er jeg med slike folk som meg, som sannsynligvis tenker på samme måte som meg.»

Opp gjennom årene har David samlet seg med gode venner for å delta i lokale Pride-parader, men han ser behovet for en mye bredere støtte enn bare i én enkelt by. Han håper at den økte deltakelsen i kjente medier vil inspirere hvert medlem av LGBTQ+-fellesskapet til å leve uten frykt. Og han håper denne normaliseringen vil spre seg til mennesker over hele verden.

«Representasjon er viktig – du trenger å se noen som ligner deg selv på skjermen for å drive deg til å få noe gjort. Bare det å spasere rundt, spise frokost, ta et bilde og publisere det på sosiale medier. Disse små øyeblikkene gjør en stor forskjell. Og jeg tror at lyset i enden av tunnelen er normalisering over hele verden.»

Shane er en skikkelig altmuligmann – han er DJ på Pride- og transearrangementer over hele landet, sitter i styret for den lokale paraden og holder på å starte opp en klubb som samler transpersoner. Selvsagt handler det om å ha tæl. Han ser på det som en måte å legge grunnlaget for andre som trenger litt hjelp med å finne sin plass både i yrkeslivet og Pride-fellesskap. Shane ønsker å vise dem at suksess er en mulighet, uansett legning.

«Jeg vet at denne veien som jeg baner kommer til å gjøre det enklere for andre å ta samme vei, slå inn dørene og gå videre enn det jeg gjorde. Det er som å betale regningen min til fellesskapet, og det er grunnen til at jeg alltid møter opp og alltid yter mitt beste. Jeg stiller opp, så den neste transepersonen slipper disse fordommene.»

Billie bor sammen med konen sin, Meg, som hun har fellesansvar med for to voksne sønner, Matt og Brad. For dem er Pride en familiebegivenhet som feirer hver eneste dag i året. De er involvert i LGBTQ+-fellesskapet og støtter aktivt lokale veldedige foreninger og organisasjoner tilknyttet det. Enten det handler om å jobbe som frivillig eller åpne opp for en oppriktig samtale, ser Billie hvert møte som en anledning til å oppmuntre til et nivå av forståelse og aksept som ikke fantes for bare noen få år siden.

«Folk har innsett at det er viktigere å åpne hjertet og tankene enn bare å være en del av stillstanden. Ingenting blir heller noensinne bedre, du blir aldri hel i deg selv, du kan aldri lære og du kan ikke se fremover før du kjenner personen du snakker til.»

Roland har sans for moter, men det virkelige fokuset hans er på fremtiden. Han ønsker at neste generasjon i LGBTQ+-fellesskapet får et bedre og enklere liv enn han gjorde. Etter hvert som de vokser til og drar ut på egen hånd, håper Roland ungdommene og de unge voksne kjenner seg komfortable med å utforske hvem de virkelig er. Det å finne seg selv kan være en livslang reise, men han tror sterk støtte fra venner og familie er alt de trenger for å hjelpe dem på veien.

«Det er mye vi fortsatt må kjempe for, men ting går alltid fremover. Selv de siste 10 årene er det mye som har forandret seg. Nå kan du se mange ungdommer i videregående skole eller på universitetene som oppdager hvem de er og forstår at de ikke behøver å holde fast på en seksuell legning som settes av storsamfunnet eller til og med en kjønnsstandard.»

Pride-paraden har spesiell betydning for Justin, fordi det var her han møtte kjæresten sin. De har vært sammen i nesten to år nå og planlegger å gifte seg neste sommer. En gang i fremtiden håper Justin å åpne et opplevelserettet kunstgalleri, men akkurat nå er de fokusert på å leve i øyeblikket og utforske byen. Når de går ut, går de hånd i hånd, fordi han mener at jo mer synlige LHGBTQ+-par er jo snarere vil de bli allment akseptert.

«Vi ønsker å nå et sted der det er normalt. Du er ikke fremmed, uansett hvordan du kler deg, hvordan du ser ut, hvordan du vokste opp, hvilken seksuell legning du har, kjønn – hva som helst. Én dag når vi det stedet.»

Lee, som opprinnelig kommer fra Filippinene, startet i ung alder en ny reise i USA. Hun fant veien til Los Angeles der hun kunne utforske tanken om å bli en del av transefellesskapet samtidig som hun ville forbli trofast mot den religiøse oppveksten sin. Nå er hun medlem av en åpen og aksepterende LGBTQ+-frikirke som marsjerer i fellesskap i Pride-paraden hvert år.

«Dette vil høres ut som en selvmotsigelse for mange LGBT-personer, men hvis jeg ikke hadde troen på at en høyere makt har omsorg for meg, er glad i meg og aksepterer meg for den jeg er, og som har lært meg at jeg må verdsette meg selv først og være like glad i naboen som meg selv, ville jeg trolig har gitt opp mange ganger.»

Universitetsstudier kan ha vært det som brakte Jonathan til San Francisco, men friheten til helt ut å være seg selv var det som fikk ham til å bli boende. Her var det at han fikk en opplevelse av tilhørighet og inkludering i stedet for diskrimineringen og fordømmelsen han opplevde andre steder. Nå kan Jonathan feire å være en del av LGBTQ+-fellesskapet 365 dager i året og støtte andre – fra nære venner til fremmede han møter på gaten – som gjør det samme.

«Vi er ikke sterkere alene. Vi er ikke bedre alene. Vi er bedre som et fellesskap, vi er bedre sammen – ikke bare folk som er en del av fellesskapet vårt, men også våre allierte og de menneskene som er glade i oss, som vil at vi skal lykkes. Det tar alt dette samlet for at vi skal kunne være det fellesskapet vi ønsker å være.»

Enten hun er hjemme med ektemannen og barna, i bilen sin eller på farten, er Treena alltid i hønemor-modus. Hun åpner hjertet og tankene sine til alle hun møter mens hun er ute og kjører, særlig til dem som minner henne om sønnen hennes. Treena sier at bilen er et trygt sted der folk i LGBTQ+-fellesskapet kan være seg selv uten å være redd for å bli fordømt eller utsatt for represalier. Hvis de ønsker å snakke, er hun klar til å lytte. Fordi det er det mødre gjør.

«Jeg vil at min sønn skal kunne være lykkelig og ha et godt ekteskap med den mannen han ønsker å gifte seg med, slik at jeg kan gå ned kirkegangen med ham på samme måte som jeg har gjort med døtrene mine. Jeg vil at han skal kunne få oppleve det og jeg vil at han skal kunne kjenne seg komfortabel med det, uansett situasjon.»

Glen ble fascinert av rulletekster da han var svært ung, og besluttet raskt at det var TV-bransjen han ville jobbe i. Opp gjennom årene har han vært vitne til utviklingen av aksept på den lille skjermen. Han trodde aldri at han ville komme til å se en TV-serie med homoseksuelle rollefigurer, men LGBTQ+-representasjonen har blitt mer og mer vanlig i media. Glen håper dette vil vise unge mennesker at de ikke behøver å skjule hvem de faktisk er, uansett hvem som ser på.

«Du vet, når vi er veldig unge, oppleves ting annerledes. Og når du føler deg annerledes og kommer fra en liten by, tenker du at du er den eneste som opplever det slik. Så begynner du å oppdage, enten på Internett eller når du kommer til et sted som Los Angeles, New York, Chicago, hva det enn er – du finner ut at du ikke er alene. Og du kan være deg selv, som om du endelig kan puste ut. Du kan endelig puste ut og være den du er.»

Jessica, som har bakgrunn i psykologi og mentalhelse, forstår fullt ut virkningen av positive holdninger på folk. Hun tar til orde for åpenhet og aksept, fordi det kan bedre velværet til hele LGBTQ+-fellesskapet, og samfunnet som helhet. Jo mer noen inkluderes – uansett alder, kjønn, kulturell bakgrunn, eller legning – jo lykkeligere og friskere vil vi alle være.

«For meg [handler] Pride om alle de forskjellige kulturene som samles. Jeg er flerkulturell, så det har alltid vært en del av livet mitt, men å se omgivelsene mine bli mer og mer mottakelige for dette, det føles rett og slett som om vi utvikler oss.»

Enkelt sagt er Samson en folkevennlig person. Han bryr seg om å ha en positiv innvirkning på sine jevnaldrende og skape en opplevelse av kameraderi med alle han møter. Enten det er under Pride eller en hvilken som helst annen dag i året, ønsker Samson at medlemmer og allierte av LGBTQ+-fellesskapet får sine fem minutter i berømmelsens lys. Og han ønsker at folk viser sin støtte, fordi det er den eneste måten å gå fremover på.

«Jeg tror av hele mitt hjerte at det vil skje. Du går nedover gaten og du ser noen som ser akkurat litt annerledes ut enn deg, og du bare rett og slett blir glad i dem. Ikke fordi de er annerledes, men fordi de er seg selv. Og du heier på dem.»

Kim har mye å være stolt av – bakgrunnen sin, tjenestetiden sin, hvor hun har vært i livet og hvor hun er på vei. Hun er veteran fra det amerikanske luftforsvaret der hun tjente i 10 år og reiste rundt i verden før hun vendte tilbake til Amerika for skole og arbeid. Hun er også trommeslager, fotograf og rollemodell for unge kvinner – alle folk – som ønsker å leve ærlig og modig. Viljen til personlig uttrykk har banet veien for andre til å gjøre det samme, og hun mener det ikke finnes noen bedre tid for dem til å gjøre dette på enn nå.

«Jeg marsjerer for representasjon. Jeg marsjerer for å vise små jenter som ser ut som meg, at du kan jobbe for et selskap som dette, og at det finnes kjærlighet der ute. Jeg har lyst til å være en positiv rollemodell. Jeg ønsker å være en god person, men jeg ønsker aller mest å bli husket for fremgang, fred, styrke og bekreftelse.»

Graciella ærer de eldre generasjonene ved å hjelpe unge medlemmer av LGBTQ+-fellesskapet å finne sin egen vei i verden. Hver eneste uke jobber hun som frivillig med en lokal organisasjon som hjelper hjemløse ungdommer uansett seksuell legning og kjønnsidentitet. Hun hjelper til med tilberedningen av varme måltider, deltar i gruppeaktiviteter og lytter til alle som trenger å snakke. Graciella håper at tiden hun tilbringer med disse ungdommene vil gi dem troen på en bedre fremtid.

«Én ting som er ekstremt viktig for meg, er at LGBTQ+-ungdommene husker at dette begynte ikke plutselig i fjor. Det ligger flere tiår med arbeid, protester og venting på likhet bak dette. Jeg velger å være en del av det. Jeg velger å bære lykten, jeg velger å bevege meg fremover og jeg velger fortsatt å kjempe – hva ville det vært godt for hvis ikke?»